Tiden, hvor har den blitt av?

God kveld. Her sitter jeg, akkurat ferdig med ukens første forelesning. Dagens tema i IKT var blogg, og jeg har fått en oppgave som går ut på å opprette og skrive en egen blogg. Dere skjønner kanskje hvor jeg er på vei..? Jeg har jo en blogg, -denne! Og det var når jeg skulle logge meg inn for å opprette en ny jeg kjente det... hjelpe meg så fort tiden går. Det er mer enn 1,5 år siden jeg skrev forrige innlegg her!! 1,5 år, Hermine var nyfødt, jeg var sliten. Conrad var snart 3 år, og Daniel var sikkert minst like sliten. Hva skjedde så!? Hva har skjedd det siste året, og vel så det? Det er et godt spørsmål. Jeg vet nesten ikke. Jeg har bare vært her, vært der, vært... ja hvor har jeg egentlig vært?

Det er kanskje sånn at når det koker som verst rundt en, når man virkelig tror det ikke går lengre, så blir man fanget opp av en boble!? En beskyttende boble hvor tiden nærmest står stille og man bare vagt skimter omverdenen? Det må være slik det henger sammen, det føles i alle fall veldig beskrivende for hvordan jeg har hatt det de siste årene, og sikkert kommer til å ha det en god stund til.

Når jeg nå brått oppdaget at livet har gått videre på utsiden av boblen, mens jeg nærmest er på stedet hvil så fikk jeg meg en tankevekker. Hva har jeg gått glipp av? Hva har jeg ikke evnet å følge opp? Det er sikkert mye, men heldigvis (?) vet jeg det ikke selv. Jo, forresten, en ting jeg jeg at jeg har gått glipp av... SKAM! Det er vistnok noe som går, eller gikk, på TV. Men TV det ser jeg ikke på. Ikke før klokken har passert midnatt og jeg bare MÅ ha noen minutters avkobling for å kunne tenke tanken på å sove. Og der sovner jeg, på sofaen...

For alle som nå kanskje lurer på hvordan vi har det, og hva vi driver med, her følger en liten oppdatering på meg og mitt.

Hermine er ei lita jente med stor vilje. Hun er selvstendig som få, har ryddemani og gaffelfobi. Hun har en kroppsbeherskelse jeg bare kan drømme om, noe jeg i og for seg er sjeleglad for med tanke på hvor høyt hun kommer seg i løpet av et øyeblikk, og mindre enn det. Hermine er ganske enkelt fryktløs!
LilleVill, som storebror døpte henne alt da hun var ganske liten, lever opp til kallenavnet sitt og holder oss alle i aktivitet, en del ganger blir det i meste laget, men det er jeg vist ikke den rette til å uttale meg om ettersom hun er "prikk lik mammaen sin".
I høst begynte Hermine i barnehagen, noe som var godt både for henne og meg. Nå begynner språket som smått å komme. Hun synger og danser, er ei skikkelig utejente, og elsker dyrene!

Conrad er familiens tenker. Han analyserer, grubler, filosoferer og dikter. Conrad overasker oss ofte med spørsmål, refleksjoner, meningsytringer og begrepsbruk som vi ikke kan skjønne hvor han har hentet. Det eneste vi skjønner er at det foregår MYE i det lille hodet, kanskje langt mer enn ønskelig. Jeg er ganske overbevist om at Conrad er litt sensitiv og tar inn det aller meste.
Det siste året har han vært mye plaget av nattskrekk, noe som var veldig skremmende for oss de første gangene. Nå begynner vi å bli vant og har innarbeidet rutiner som vi føler oss trygge med, men det er forsatt veldig vondt hver gang det skjer. Mye fordi det ikke finnes noe svar på hvorfor disse anfallene kommer. Selv om han selv ikke vet noe av det merker vi at han blir veldig sliten, og når hverdagen ellers går i hundre så får vi aldri tid til å hente oss inn igjen. Vi har forsøkt å bli flinkere på å ikke legge for mange planer, og helgene har blitt rimelig hellige. Vi trenger tid hjemme uten andre planer enn å leke, slappe av og kose oss SAMMEN.
Dette er noe det har vært utrolig lite av de siste årene. Enten studerer jeg eller så jobber Daniel, dette foregår (stort sett) på skift hvor den som ikke jobber/studerer har ungene.

Daniel har blitt bedre i forhold til depresjonen, han har sluttet på medisinene, men er dårligere enn noen gang. Han er under utredning og vi håper å få noen svar med tiden, men vi innser at dette er en prosess som vil ta veeeeeldig lang tid. Køene i det norske helsevesenet er tydeligvis lange, og man kan kun utredes for èn mulig sykdom av gangen. De siste fire månedene er det en ryggmargsprøve han har ventet på, en prøve legen mente ikke ville gi noen svar i retning en diagnose, men det var standard prosedyre. Det er utrolig tøft å se at en mann på 30 år ikke fungerer i en alminnelig hverdag. Jeg har ikke ord for hvor mye jeg ønsker meg litt mer hjelp i hverdagen, men ennå færre ord har jeg som kan beskrive hvor inderlig jeg skulle ønske han slapp alle smertene. Jeg ser hvor sliten han er, hvor vondt han har det, og hvor mye han ønsker å leve livet til det fulle.

Eva-Therese, det er meg. Jeg studerer fortsatt, dette året på fulltid, i motsetning til 75% som det har vært tidligere. I vår klarte jeg, mot alle odds, å fullføre bacheloren min. Med Hermine på ene armen og med den andre langt oppi rattataen på en sau ble det begrenset tid til eksamenslesing og bachelorskriving. Resultatene ble naturlig nok deretter, men jeg klarte det! Den norske kongerekken fikk jeg aldri pugget, men jeg fikk prøvd meg som jordmor opp til flere ganger, deriblant til lille Håkon Håkonsson. Å være mamma, student, husmor, kjæreste, assisterende sauebonde og Eva-Therese er litt heavy. Og jeg føler meg mange ganger alene når Daniel er såpass dårlig.
I år er siste året på høyskolen (for denne gang?) og jeg følte meg så lur da jeg tidlig i løpet bestemte meg for å spare de "kjekkeste" fagene til slutt, som en gulrot jeg kunne se frem til. Lite viste jeg at det var de to mest arbeidskrevende fagene jeg valgte å ta i år, også begge to samtidig! Her sitter jeg altså, drømmer om en kveld foran tv'en, et varmt bad, middag og en gooood og laaaang natts søvn. "Du har valgt det selv" fikk jeg høre forleden, og det skal jeg ikke nekte for, men likevel har jeg lyst å kunne tillate meg å si at jeg er sliten. I år som i fjor, og som året før der også sikkert. Jammen godt man har denne bobla, så man slipper å se like tydelig hvordan livet raser fordi. Godt er det også at man i det minste tror at ingen ser en der man sitter med bustete hår, blek og med ett ansikt preget av årene med stress og kav. Godt ingen behøver å kjenne hvor mye dårlig samvittighet, utilstrekkelighet og bekymring jeg føler på.

Men når det er sagt, til våren er jeg ferdig med studiene!!! Og ingen vet hva livet bringer. Plutselig er det vår, en helt ny vår, som bringer med seg en ny start kanskje? Selv om tankene kan kjennes ganske tunge til tider så har vi mye og glede oss over, og vi har drømmene i behold, det kan tross alt bare bli bedre!

Gården har forøvrig fått ennå litt oppgradering. Vi har pusset opp rommene til ungene, loftstua, trappegangen, vaskerommet og kontoret. Daniel har bygd/tilpasset sauefjøs to ganger. Og naturligvis, det har kommet sauer til gards. Plutselig har det blitt nærmere 50 gammalnorske spælsau som tusler rundt her og rydder i busker og kratt. Om du opplever at pinnekjøttet til jul har et hint av bringebær så kan det være sauer fra Staurset Gaard du spiser, kanskje er det Mirakel (som faktisk tilbragte noen dager på stua og studerte samfunnsfag sammen med meg), lille Håkon Håkonsson, Jølle eller Bølle. Håper det smaker! :-)

Prinsessen og halve kongeriket

Det har nok pågått en stund, jeg ser det nå. Men brått ble det så virkelig. Så nært, så truende og på mange måter skremmende. Samtidig så tabubelagt, det skal ikke snakkes om… Jeg klarer ikke la være, og du verden så vanlig det er! Alle har en erfaring. Enten fra eget liv eller fra noen som står de nær.

Jeg står midt oppe i det, samtidig som det er utenfor min forstand. I et øyeblikk forstår jeg, i det neste forstår jeg virkelig ingenting. «Hva skjedde», «hva gjorde jeg», «…eller var det meg», «hva skal jeg gjøre», «hva skal jeg ikke gjøre», - spørsmålene raser gjennom hodet nesten ustanselig.

Skulle ønske det satt i min egen kropp, det hadde nesten vært lettere enn å dele seng med depresjonen.

Det tøft å se sin aller beste venn slite. Jeg føler meg maktesløs, rådvill og trist. Jeg vil så gjerne gjøre alt godt igjen! Hadde det vært mulig skulle jeg bygd en helt ny verden for deg kjære. En verden uten motgang. Fullstendig fri for smerte og bekymring.

Å spørre seg hvorfor det ble sånn har ikke noe for seg. Jeg skjønner jo det… Alle kan forstå deler av årsaken. Spørsmålet er heller hvorfor det gikk så langt. Hvorfor lot jeg det gå så langt? Hvorfor oppfattet jeg ikke signalene tidligere? Alt skjedde så gradvis, det ble bare en del av hverdagen.

Nå er det kommet dit hen at det eneste jeg kan spørre om er hvordan vi finner veien tilbake. Nei vent, jeg vil ikke ta noen vei tilbake. Jeg vil ta oss videre.
Det er nesten som at du sliter deg gjennom en stor og mørk skog med mange dystre skapninger. Du har gått langt om lenge og lengre enn langt. Du vet det må finnes en ende på skogen. Du har neppe noen ønske om å snu og gå tilbake da heller!? Du vil heller fortsette til du finner utgangen av skogen, som forhåpentligvis avdekker et fredfullt sted utenfor. Jeg står midt i skogen. Jeg husker knapt hva jeg har passert, men jeg vet jeg må passere noen skapninger til på ferden videre. Jeg vet ikke hvordan de vil se ut og hvordan de møter meg. Det eneste jeg vet er at jeg må forbi.

Egentlig burde jeg bare holde kjeft. Jeg har ingenting å klage over, det er jo ikke jeg som er syk. Det er ikke jeg som har det vanskelig, sånn egentlig… Jeg burde bare være fornøyd, ikke si noe og smile pent. Det er kanskje sånn jeg utgjør den beste støtten? Bare stå støtt som en mur, -ikke tenke, ikke føle… Hadde jeg enda fått det til.

Du ble sammenlignet med en soldat. En soldat som hadde vært i krigen og følt ondskap tett på kroppen. Du var den «tøffe» soldaten. Den som tåler «alt». Den som ikke tenker, ikke føler. I kampens hete er du lagd av stål. Skuddsikker og med et ubeskrivelig mot.
Du har ikke vist meg det, men jeg tipper du har vært i krigen de siste årene. At det har rådet en vill krig under huden din og i hjertet ditt. Krigen har roet seg og mennesket i deg begynner igjen å ta plass. Soldaten brister…

Kunne jeg bare tatt din plass. Hodet mitt maser om det samme opp igjen og opp igjen. Hadde jeg bare kunne tatt over, så du hadde sluppet. Du fortjener det ikke. Du er verdens godeste og flinkeste menneske. Verdens beste pappa, venn og kjæreste. Du har alltid stått på for å hjelpe meg. Men nå føles det som det ikke er noe jeg kan gjøre for deg. Jeg burde gitt deg så mye i gjengjeld, men når jeg prøver er det som at alt blir feil og det blir heller verre.

Du sier alltid at jeg ikke skal prøve så hardt, uansett hva det gjelder. Men jeg må jo prøve, kan ikke bare gi opp. Ikke bare må jeg prøve, jeg må KLARE også. Ingenting får ødelegge det mennesket som betyr så ubeskrivelig mye for meg! Jeg godtar det bare ikke. Jeg må finne en løsning, vennen! Jeg skylder deg det…

Vi har to nydelige solstråler sammen. De kan ikke en gang sammenlignes med de første solstrålene som treffer kinnet om våren etter en lang vinter. De er enda bedre! Riktignok kan disse to vidunderne gi utfordringer, prøvelser og tøye grenser. Det er felles for oss begge. Like felles som at de gir glede, latter og masse kjærlighet.
Men hvordan påvirker dette egentlig dem? Å ha en pappa som lever under en sort sky og en mamma som stadig er på søken etter en rosa? Jeg lar meg stresse over situasjonen, men stresser jeg samtidig dem? Merker de noe i det hele tatt? Conrad vet at pappa er litt syk i hodet sitt. Huff, det høres jo fælt ut, men hvordan ellers forklare en (snart) treåring noe så diffust og ukjent? Vi er enige om at pappa kan være sint og lei seg, det er ikke vår feil. Conrad og mamma sin oppgave å være ekstra snille og gode, det er slik vi hjelper pappa. Vi må høre etter, kanskje gi pappa en kos, og fortelle at vi er glad i han. Det er medisinen pappa trenger. Hermine er for liten til å hjelpe, men vi store klarer det. Kanskje er det feil å prøve å forklare han også? Neimen om jeg vet om det finnes rett og galt i en slik situasjon. Jeg har stor tro på at barn (selv små barn) kan forstå mye, og det er viktig å prate sammen, også om det som er vanskelig. Det verste må være at han oppfatter situasjonen som noe han har skyld i. Og eneste måten jeg kan få innblikk i hans tanker og følelser er gjennom det språket han hittil har tilegnet seg.

Hvorfor skriver jeg egentlig dette og deler med «hele verden»? Tja, trangen til å lufte tankene kanskje..? Egentlig hadde jeg luftet tankene like godt bare ved å skrive dette og forkaste det etterpå. Så publiseringstrangen kan ikke forsvares så enkelt. Ikke tror jeg egentlig at noen har så enormt stor glede av å lese om våre utfordringer i hverdagen heller. Men samtidig, kanskje noen kan kjenne seg igjen i noe? Kanskje andre også har delt seng med usynlige sykdommer som egentlig ikke skal snakkes for høyt om?
Nei, jeg vet det! Publiseringstrangen kommer som et resultat av ordet «eventyr» som jeg har brukt flere ganger på bloggen. Jeg vil jo ta leserne med gjennom vårt eventyr her på Staurset Gaard.

Så, hvis vi ser på de typiske sjangertrekkene for et eventyr; hovedpersonen(e) går gjennom en reise hvor h*n står overfor en prøvelse. H*n må vinne over noe. Ofte noe nytt, ukjent og skremmende. Etter kampen vender h*n hjem hvor det har oppstått en forvandling. Hovedpersonen(e) har ny kunnskap/erfaring og har ofte vunnet prinsessen og halve kongeriket i tillegg. Prinsen/prinsessen og et halvt kongerike har vi alt, begge to, så den er grei. Målet må derfor være at vi gjennom dette lille (bonus)eventyret skal vende hjem med ny erfaring som gjør oss til sterkere mennesker enn vi var før vi reiste. Ved hjelp av tid, forhåpentligvis «magiske» piller og ekte «Espen Askeladd-mot» vil nok dette være mulig.
Men for all del, dersom noen tilfeldigvis skulle ha en god fe på lur, tre magiske nøtter eller en utslitt skosåle tas slike bidrag mot med stor takknemlighet. :-)

Kjære Daniel, du klarer dette!
Jeg skal også klare dette. Fordi jeg elsker deg. <3

Velkommen Hermine!

Jeg ser nok en gang 50-tallet på vekten, etter å ha vært godt oppe på 70-tallet! Det tyder på at jeg har blitt mamma igjen, og dermed er det også på tide å introdusere den lille mageboeren her på bloggen. ;-)

Noe nyttårsbarn ble det ikke (http://www.andalsnes-avis.no/frapapir/article10501483.ece), men å bli først i kommunen, -det klarte vi (http://www.andalsnes-avis.no/nyheter/article10526856.ece).

Pappa spådde fødsel 7.januar på grunnlag av fullmånen 5.januar. To dager før eller etter fullmåne sier vist myten at fødsler har større sjanse for å finne sted. Når jeg sjekket for Conrad sin del stemte dette. To dager før Conrad var født var det også fullmåne. 7.januar var termin, mamma hadde fri fra jobb, ingen forelesning, alt lå rett og slett til rette for fødsel. Noe fleipefult la jeg ut en facebook-status om dette, hvor jeg hentydet at jeg planla fødsel denne onsdagen. Kun 5 % av alle gravide føder på termin, så jeg forsto jo at sjansen var heller liten.

Når jeg la meg tirsdag 6.januar tenke jeg at «planen» så ut til å ryke og jeg forberedte meg på nok en jordmortime dagen etter. Jeg snapchattet litt med en venninne før jeg sovnet og forsikret henne om at ennå var det ingen fødsel på gang.

03.15 bråvåknet jeg av at en diger vannballong eksploderte mellom bena mine. Først ble jeg litt irritert over å bli påført noe slik når jeg endelig sov litt godt (for første gang på 5 døgn) men det gikk fort over da jeg forsto hva som var hendt. Siden hodet ikke var festet hadde jeg fått beskjed om å bli liggende og ringe ambulanse ved evnt. vannavgang. Jeg hadde dermed ikke annet valg enn å vekke den kommende far, som også sov meget godt. Jeg ristet han det jeg greide og brølte til slutt, «Daniel, vannet har gått!!!» Uten å foretrekke en mine snur han seg rundt mot meg og mumler «på begge sider!?». Jeg måtte virkelig spørre opp igjen, men før jeg viste ordet av det stod han midt på soveromsgulvet. Der tok han tre-fire piruetter rundt seg selv før han står å stirrer ned i sengen, «du er sikker på det er vannet som har gått? Du svetter ikke bare veldig mye?» Hvilket spørsmål var dette?? Jeg kunne ikke annet enn å le. Da våknet Daniel også, og innså at nå var det alvor. Jeg bekymret meg mest for den dyre sengen vår, mens Daniel ringte sykebil. Jeg oppdaterte venninnen på snap med et bilde av et meget lubbent «vannet har gått fjes», og ringte mamma. Hun kom for å være hos Conrad. Jeg ble båret ut mens jeg beordret Daniel til å ta med alt jeg så på veien, «dunjakke må jeg ha, også den Bjørnstjerne Bjørnson boka der, og språkhistorieboka på stua, og veska mi..» Alt ble med, men sko, det var det ingen som tenkte på. :-)

Etter en liten sightseeing opp til Dale (sykebilen kjørte feil, for andre gang…) var vi på vei. Riene var begynt og økte raskt i intensitet. Vi ventet så vi fikk tatt første ferga, og derfra ringte ambulansen og fikk klarsignal til å passere gjennom Fannefjordstunellen som stengte to dager tidligere. Eneste referansepunkt jeg hadde på turen var «dumpene» på hver side av Bolsøybrua, disse forsterket rien jeg var midt inne i. ;-) Vell fremme på sykehuset ankom jeg en kaotisk fødeavdeling og jeg ble tildelt sjefen sjøl (overjordmora), som egentlig skulle sitte på kontoret. Hun var en dame av få ord, og kommunikasjonen oss mellom var heller minimal, til tross for at jeg stilte en million spørsmål. Jeg var sjeleglad jeg hadde født før, ellers hadde jeg nok blitt rimelig skremt av å ikke vite noe om hva som foregikk. Jeg var f.eks. fast bestemt på å få epidural denne gangen, hvis det var en mulighet. Da Daniel etter hvert spurte om dette var mulig fikk vi til svar, «åja, vil du ha det, vent litt da så skal jeg…» også ble det med det. Epiduralen fikk jeg aldri. I ettertid ser jeg at det sikkert gikk for fort på slutten, men det sa hun altså ikke noe om. Hehe! Jeg fikk tidlig trang til å presse nå også, likens som med Conrad, og siden hun hadde informert om kun 4 cm åpning da trangen kom holdt jeg igjen med jeg klarte. Det var jo det jeg husket jeg fikk beskjed om sist. Klokken var nå rundt 9 ser jeg på et bilde jeg har tatt av klokken på fødestuen. Til slutt hylte jeg at jeg MÅTTE presse, og fikk tydeligvis lov til det. Utfra skjemaet som skisserer fødselen grafisk gjorde dette susen, for kurven utgjør en kraftig diagonal nedover og 11.44 står det at en perfekt jente ble født. Jeg minnes at jeg sjekket kjapt om det var en jente, og deretter var jeg mest nysgjerrig på morkaken (som forøvrig var dobbelt så stor som «normalt», noe jeg kan forstå, for det var voldsomme greier. Hehe!), den gikk jeg nemlig glipp av sist. Pappaen klipte navlestrengen, noe jeg også fikk med meg denne gangen. Deretter var jeg klar for lunsj og telefonrunde. Utrolig hvor mye bedre jeg følte meg rett etterpå denne gangen!

Dagene på føden gikk (sakte) som sist. Men jeg hadde en halt annen ro denne gangen, så jeg klarte å nyte dagene noe mer. Første dagene var preget av etterrier fra h*?%&#e, en kvalm liten jente som kastet opp en del og besøk. Deretter kom vi oss begge to og var klare for hjemreise. En UL av dekket imidlertid at jeg hadde mye rester fra morkaken og måtte ble en dag ekstra for å få medisiner som kunne fikse dette. Ingen medisiner fungerte og jeg ble sendt hjem med en veldig stor infeksjonsfare. Foreløpig har ingenting skjedd, og etter mye frem og tilbake mellom leger og jordmødre har det nå blitt konkludert med at legen på sykehuset muligens har tatt feil (flere ganger, og det samme har jordmoren han hadde med seg) og at det derfor ikke er noen ting å tenke på. Jeg skulle i alle fall blitt dårlig til nå hvis det hadde vært noe, så da har jeg slått meg til ro med dette, selv om det er litt irriterende når det skal bli så mye styr for tilsynelatende ingenting.

Vell hjemme møtte vi en utrolig stolt storebror. Han vil kose, holde, og bære, og er gjerne våken sammen med meg for mating kl 05-06 om morgenen. Han henter ting mens jeg mater, han springer og gir smokk om hun skriker og jeg er opptatt, rett og slett en super-storebror. :-)

Vi har gitt gull-jenta navnet Hermine, noe som ikke er inspirert av Harry Potter. Vi har verken lest noen bøker eller sett filmene. For Conrads del går hun ennå under navnet baby.

Nå går dagene til mating, raping, bæsjing og soving. Jeg ammer ikke, jeg mammer. Dette innebærer omsorg, nærhet, trygghet, kjærlighet og morsmelkerstatning fra flaske. Et valg vi har tatt som er perfekt for oss!

Jeg har ramlet helt av lasset når det gjelder studiene, så her forstår jeg at jeg får en stor jobb etter hvert, men akkurat nå har det føltes mest riktig og vie tid til familien.
Daniel er fortsatt sykemeldt (og blir nok det i lang tid), så her har jeg jo god hjelp. Jeg håper også for hans del at Hermine og Conrad kan bidra til at han blir raskere frisk.

Vårt 2014

Vi har kommet til den aller siste dagen i 2014, og med det er tiden kommet for å se tilbake på året vi legger bak oss.

2013 ble på mange måter et veldig tøft år, men når vi nå ser tilbake på 2014 kan vi ikke si annet enn at det har vært en opptur for oss. Takket være engasjement og hjelp fra familie ble det tidlig i sommer klart at vi kunne ta over Staurset Gaard. 

Jeg vil si litt om det helt først, ettersom dette har preget året vårt aller mest.

Prosessen med å forsøke å ta over gården stoppet helt opp og vi var i ferd med å gi opp. Daniel gikk så langt at han gav beskjed om at gården måtte selges på det åpne markedet, og det var vondt å se meglere, takstmenn o.l. komme inn for å lage prospekt og forberede visning. Vi følte oss hjelpeløse og alene, og Daniel kjente i tillegg på en voldsom skyldfølelse overfor de andre i familien. Når det kom for en dag at det fantes en løsning, og at mange flere brydde seg enn det vi tidligere hadde trodd, var det tydelig at dette løftet mange tonn fra hans skuldre spesielt. Vi kjente begge på at hverdagen ble mye lettere å håndtere. Allerede 01.juli ble vi gårdseiere. En uvirkelig følelse, som vi først nå nylig har begynt å forstå helheten av. Jeg følte hele sommeren og høsten at jeg var på besøk og bodde i noen andres hus kun for en periode. Det er helt klart forskjell på å flytte inn i et «ukjent» hus og et hus som du kjenner såpass godt fra tidligere. Daniel uttrykker til stadighet frustrasjon over at klokka på kjøkkenet henger på feil vegg blant annet. ;-) Det vil nok ta enda litt tid før vi føler at vi har fått satt vårt eget preg på huset.

Det skal ikke legges skjul på at det passet oss perfekt med bedre plass ettersom vi i vår fant ut at vi skulle bli en familie på fire. Nå nærmer termin seg med stormskritt. Vi har hatt en veldig avslappet forhold til dette svangerskapet, noe som begynner å merkes nå. Planen var  å begynne å tenke på å ordne i stand for ny baby først etter jul. Men etterhvert som tiden gikk og desember kom gikk det opp for meg at det knapt nok var noen tid å ordne på mellom jul og terminen første uka i januar. Heldigvis hadde vi det meste i hus fra tidligere, og i løpet av dagen i går fikk jeg gjort en hel del. Resten får bli til mens vi går.

Vi har allerede blitt tatt på senga en gang, da jeg i midten av desember våknet på natten med akkurat samme smerter som da Conrad kom til verden. Når jeg trødde rundt på natten sto jeg overfor valgets kvaler, hva var mest fornuftig, pakke fødebaggen eller begynne å få pakket inn julegavene? For å være ærlig hadde jeg større tro på at min bedre halvdel kunne slenge et par elefanttruser i en bag enn å pakke julegavene inn på en fin måte. Hehe! Jeg endte riktignok opp med å pakke en småkaotisk fødebag. En visitt på føden, med CTG-måling viste regelmessige, tette og sterke rier, noe som førte til innleggelse. Jeg hadde absolutt ingen følelse av at det skulle bli fødsel denne dagen, og flere undersøkelser senere, en heftig diskusjon og «oppvaskmøte» på vaktrommet mellom jordmødre og leger førte til at jeg fikk dra hjem igjen. I løpet av den påfølgende dagen gav riene seg, og alt var tilbake som før. Ennå ligger babyen trygt bevart i magehulen sin, så nå har vi stor tro på 2015-baby. :-)

Jeg ble tidlig plaget med åreknuter. Noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle måtte forholde meg til. Plagene ble veldig omfattende, og alt helsepersonell jeg har vært i kontakt med har beskrevet det som «noe av det verste jeg har sett». Ikke lenge etterpå kom bekkenplager snikende, og jeg ble satt i et uføre som passer meg særdeles dårlig. Skulle ikke gjøre ditt og skulle ikke gjøre datt.. Det er neimen ikke enkelt for en person med maur i rompa. Først når kynnere og nedpress meldte seg, og jordmor forkynte hvilke følger dette kunne få, forsto jeg alvoret og gjorde et realt forsøk på å ta vare på meg selv. Jeg ble stadig flinkere til å slappe av, og i eksamensperioden tok jeg virkelig avslappingen til et nytt nivå. Hehe! ;-) Da resultatet kom like før jul kalte Daniel meg bortskjemt, han mente karakter og innsats ikke stod i stil. Kan til dels være enig, for jeg hadde heller ikke forventet en karakter i toppsjiktet med tanke på at jeg sov meg gjennom stoooore deler av eksamensperioden.

Nå gleder vi oss masse på å møte vårt nye familiemedlem! Conrad viser allerede omsorg for babyen i magen, og har forstått at alt godteri som skal deles med lillesøster(?) må gå via mammas munn. Helt perfekt for mammaen sin del. ;-) Han snakker mye om sin nye rolle som storebror, og vi håper gleden og engasjementet varer. Noen dager ønsker han å «åpne opp» slik at babyen får komme ut, mens han andre dager uttrykker at det passer svært dårlig å bli storebror akkurat nå, han vil helst ta det «etterpå».

Året startet med at Conrad begynte i ny barnehage. Han stod på venteliste for å få plass på Åfarnes og det var veldig praktisk for oss at han fikk begynne der. Han trives veldig godt i barnehagen og vil helst dit hver eneste dag. I vinter deltok han på en forestilling i barnehagens regi, og vi fikk for alvor se at han er en like stor entertainer som sin far. :-)

Rundt påske dro vi på en miniferie til Oslo og Kiel. I Oslo besøkte vi Kristian, Torunn og Tante Victoria. Conrad storkoste seg på Kiel-ferga, både med bading, leking og særlig i spillrommet hvor han kunne kjøre motorsykkel.

Trialen har naturligvis også ført oss ut på noen turer gjennom året. Daniel klasset seg opp i år, og deltok både på lokale og nasjonale løp. I tillegg til å bli kretsmester i sin klasse her hjemme, gjorde han det godt blant «ungguttene» når han deltok på Norges-Cup på Eiker. Førsteplass ble det også da jeg og Daniel tok turen til Bodø for todagers midnattssol-løp.  Dette var virkelig en opplevelse for livet der løpet foregikk på nattestid i et nydelig nordnorsk landskap som badet i midnattssol. Vi håper å kunne ta turen tilbake hele gjengen i 2015.

Sommerferien viet vi til et realt ryddesjau, hvor vi også fikk malt litt, før vi tok turen til Sverige med campingvogn. Vi avsluttet turen litt tidligere enn først planlagt da jeg slet med smerter og knapt klarte å gå. Det var i tillegg en uutholdelig varme den uka vi var på farten, og det ble nesten i meste laget både for to- og firbente.

Gjennom høsten har det blitt mange arbeidstimer på gården for Daniel sin del. Han har startet den evigvarende ryddeprosessen, og fått bedret noen prekære ting på huset. Han har hugd noe ved innimellom, slik at vi skulle ha sjans til å fyre nå når kulden kom. Han har skrudd på traktorer og utstyr, i forsøk på å få slått markene. Sistnevnte måtte vi imidlertid bare gi opp, men takket være en godhjertet sambygding som tilbød seg å hjelpe oss, fikk vi slått gresset før høsten kom.

I slutten av november ble Daniel sykemeldt. Han har i lang tid slitt med smerter i skuldre og nakke, men problemene ble nå enda større og gikk utover både nattesøvn og livskvalitet for øvrig. Han er nå under behandling for nerver som trolig ligger i klem, men er foreløpig usikker på effekten av behandlingene. Man kan heller ikke legge skjul på at de siste årene har vært tøffe, og det praktiske omkring gården har holdt mange følelser på avstand. Når ting nå begynner å falle på plass og på mange måter roe seg er det kanskje naturlig at man får en reaksjon. Daniel er veldig snill og serviceinnstilt, og sier sjelden nei til å hjelpe kunder, selv om de ringer til alle døgnets tider. Han stresser derfor mye rundt, og har sjelden ro på kroppen. Jeg har derfor stor forståelse for at alle disse forholdene har ført til en nedtur for hans del. Jeg håper 2015 kan bidra til at han får tid og rom til å ta vare på seg selv og finne tilbake til livsglede og overskudd. 

2014 har ikke bydd på så mye familietid som vi kanskje skulle ønske. All tid og kapital har blitt lagt i gården, og vi har ofte jobbet sene kvelder på hver vår tue. Vi tenker likevel at dette har vært en fornuftig investering, da det er her vi skal tilbringe alle årene fremover, og vi ønsker et hjem som alle vil trives i. Vi gleder oss derfor til å jobbe videre med eventyret i 2015, og ser frem til mange nye prosjekter. Forhåpentligvis vil jeg også kunne bidra i større grad, og at vi slik blir mer samlet igjen som familie.



Vi på Staurset Gaard ønsker familie og venner et nytt og godt år, fylt med glede og kjærlighet.


Hjertelig velkommen innom oss i løpet av det nye året. 

Eva-Therese sklir forsiktig inn i julemodus.

Jeg liker å smake på ordene, det nærmer seg jul... Riktignok er det nesten to måneder igjen til selveste julekvelden, men jul for meg er egentlig like mye den koselige førjulstiden. Av erfaring vet jeg at den neste måneden kommer til å gå fort.

Jeg har tatt meg selv i nakkeskinnet og levert alle semesterets arbeidskrav i god tid før leveringsfristen, noe som vil si at jeg er ferdig med oppgaveskriving i år. JO, ja.. så sant de blir godkjente naturligvis. Jeg kan med hånden på hjertet innrømme at årets innsats i forhold til studiene har vært skammelig dårlig. Oppgavene jeg har levert likeså. Jeg tenker imidlertid at dette er tiden for å senke kravene til seg selv, og være fornøyd med det middelmådige, eller til og med det som befinner seg hakket under der. "Bare jeg består" er en fin ting å si, men foruten når det gjaldt matematikken i fjor, så er det noe jeg sier uten å mene det. I år kan jeg egentlig ikke si noe annet, fordi jeg kjenner innsatsen som ligger bak og forstår dermed at det ikke kan bli noe toppresultat. Til gjengjeld har jeg fått brukt mer tid med familien min, med venner, med ting JEG liker å holde på med, og alt dette har ført til at jeg har det bedre med meg selv. Når jeg ser det på denne måten har det vært veldig verdt det.

"Flink pike"-tilværelsen er egentlig ganske tøff, og jeg har etterhvert forstått at psykiske- og fysiske forhold er nært knyttet til hverandre. Jeg har i mange år vært ganske intenst plaget av migrene (med aura), IBS (irritabel mage/tarm) og dype muskelspenninger. Alt dette er bedre nå som jeg har roet ned noen hakk og fokusert litt ekstra på eget velvære.
Trolig kan jeg takke mirakelet i magen for hjelpen, uten henne hadde jeg nok aldri fått den ekstra bekreftelsen på at jeg burde ta bedre vare på meg selv.
Jeg kjenner dog på konstant dårlig samvittighet overfor alt jeg skulle, måtte, burde gjøre, men skitt heller, jeg blir faktisk ikke mye lykkeligere av at gulvene til enhver tid er fri for rusk og speilet helt uten flekker. Og da er det kanskje ikke verdt å stresse over slike ting heller?

Denne uken skal brukes til opplading. Jeg har vært sykemeldt de siste tre månedene, men nå er det ikke lengre noen kjære mor. Neste uke bærer det ut i en to ukers praksisperiode, og jeg kjenner jeg er spent på hvordan dette skal gå. Jeg må bare klare det, men allerede nå forstår jeg jo at det ikke kan utføres helt på det nivået jeg normalt sett ønsker å være. Bare å skulle huske to ting om gangen er jo blitt en utfordring, så her er det bare å hamstre post-it blokker å ha en blokk og penn i hver lomme.

Etter praksis venter noen få forelesninger før eksamensperioden trenger seg på. Da gjelder det å åpne bøkene, noe som ikke har vært en dagligdags aktivitet hittil. Jeg har med andre ord en hel del å ta igjen på kort tid.
Kvelden 8.desember er eksamenskaoset over for denne gang, og jeg skal slenge bena på bordet. Siden flesteparten av julegavene allerede er i hus trenger jeg ikke engang å vagge rundt i utallige butikker etter disse. Jeg kan bake, lage noen hjemmelagde julegaver, sove på dagtid, se tv og bare nyte den siste tiden med baby i magen. Julekvelden skal tilbringes borte i år, så ikke engang nedvask er nødvendig. I romjulen er vi aldri hjemme likevel. Egentlig har jeg ordnet meg veldig godt denne julen, hvor jeg stort sett bare skal være gjest og spise god mat som andre tilbereder. Tar det igjen neste jul jeg, da blir det første jul hjemme i eget hus.

Idag har vi puslet sammen noen ønskelister. Egentlig ønsker vi oss i hovedsak bidrag til oppussing og interiør, men dette kan jo virke litt kjedelig for de som skal gi. Vi har derfor prøvd å komme på ting vi har ønsket oss gjennom året. Lillesøsters ønskeliste er dog ikke med tanke på julen, da hun (forhåpentligvis) ikke er kommet til verden ennå. Men vi tenkte på fødselsgave, dåpsgave og kanskje til og med ønsker for 1-års dagen. Vi har et stort ønske om å få pusset opp rommene til våre nydelige små, og derfor bærer listene noe preg av dette. Dersom noen undrer seg over hvor man får tak i de ulike tingene anbefaler jeg et søk i verdsveven, Google er et nyttig verktøy. ;-)


CONRAD SINE ØNSKER

- Midler til oppussing og innredning av nytt rom.

- Min første Ferrari, radiostyrt bil.

- Lottospill.

- Postmann Pat leker.

- Brannmann Sam leker.

- Lynet McQueen leker.

- Lanullva lue, grå.

- Stokke tripp-trapp, Storm Grey. 

- Stokke tekstilsett, grå/sort.

- Utkledningsklær.

- Leker, uttrykningskjøretøy.

- 3 Sprouts oppbevaring
(Løve - skittentøyskurv, Kenguru - lekekasse til Expedit hylle, Rev - til oppbevaring av leker).

- Didrikssons vinterjakke, gul.

- Lyst sengetøy med skogsdyrmotiv (bjørn, hjort, osv).
- Bruder kjøretøy.

LILLESØSTER SINE ØNSKER

- Midler til oppussing og innredning av nytt rom

- Stokke Tripp-Trapp, hvit.

- Stokke Newborn-set.

- Stokke Baby-set.

- Baby Björn Balance vippestol (med treleke). Sort, grå eller beige. HAR FÅTT!!

- Sonny Angel

- Arne Jacobsen Design Letters kopp. HAR FÅTT!!

- Lanullva lue, rosa.

- Kanin nattlampe.

- Skrivebordslampe, mintgrønn, hvit, grå, rosa, lys blå.

- Silly U servise.

- Leker og annet fra Silly U, Smallstuff, Sebra, Ferm Living og lignende.

- Lyst sengetøy med skogsdyrmotiv (hare, rådyr, osv).

- Elsa Beskow «Mine første år».

- Emil og Ida krus, «Ida teller egg».

- Newbie klær, str 68+

- Lilleba klær.

- Bisgaard sko.

- Tykk hvit sengekant (uten knytting). HAR FÅTT!!
- Saueskinnsfell HAR FÅTT!!

MAMMA OG PAPPA SINE ØNSKER

- Midler til oppussing (tak, veranda, utbygg, kjøkken osv).

- Knekkebrødboks, hvit/grå. HAR FÅTT!!
- House Doctor timeglass.

- Savon de Marseille, extra pur cotton, håndsåpe. HAR FÅTT!!

- Lanullva zip genser, grå, str M dame og M mann.

- Gavekort på Søstrene Greene.

- Noahs Tre.

- Sort skull dekor. HAR FÅTT!!

- Riviera Maison rammer, 13x18, høyde
(rimelige kopier har vært i salg hos Europris ;-) )

- 3 stk skittentøyskurver.

- Champagnekjøler, rund, stål.

- Hyller. Geometriske, kvadratiske, rektangulære. Hovedsakelig i hvit, grå, natur.

- Kapp- og gjærsag.

- Laservater.

- Gulvlampe (lanterne/lyskaster).

- Enkelt hverdagsbestikk til 24 pers.

DANIEL
- Kikkert.
- Joggesko.
- Støvler.
- Turbukse (softshell el. lignende).
- Juicepresse.

EVA-THERESE
- Skallbukse.
- Estee Lauder Sumptuous Extreme Maskara. HAR FÅTT!!


Ønskelistene kan bli oppdatert etterhvert som vi eksponeres for butikkenes tilbud og gavetips. ;-)

Refleksjon omkring graviditet, økonomi og kjøpelyst

Jeg tipper det kan være flere som føler det som meg. Man venter en ny verdensborger, en spennende tid med masse glede og undring. Brått blir sommerfuglene i magen helt ville, et nytt tilbud lyser mot deg som verdens vakreste fyrverkeri, dette må du ha, skriker det mot deg. Du er kanskje lett påvirkelig, ønsker absolutt det beste for barnet ditt, ønsker at ting skal se bra ut utad og liker å la andre tro at du ofrer alt for den lille som skal komme. Jeg ønsker alt dette, det kan jeg ærlig innrømme. Men samtidig ønsker jeg det beste for min kjære Conrad og familien forøvrig. I det ligger hverdagslige utgifter til mat, strøm, hus, bil og barnehage. Ja, for ikke å glemme forsikringer! Det har vi lært å se viktigheten av!!

Så hvor mange av disse må ha-tilbudene må man faktisk ha? Jeg er glad jeg ikke er førstegangsfødende denne gangen, som student og med rykende ferskt huslån. Da hadde jeg fort endt opp som en av de mange katastroferammede på luksusfellen. Tilbudene tar aldri slutt og jeg vil påstå at en førstegangsfødende er noe mer påvirkelig enn en andre- eller tredjegangs. For ikke å glemme at mange har igjen en del saker fra tidligere barn, slik som vi har. Jeg kommer tilbake til dette.

Jeg er glad jeg har vokst opp med en mor med meget streng økonomisk disiplin, minnes godt den lille oransje boken hvor alle inntekter og utgifter sirlig ble ført inn. Skal tro om hun er der ennå, eller om dette var et resultat av tilværelsen som hardtarbeidende alenemor? Uansett, på den andre enden av skalaen finner man min far. På mange måter fri og frank, og med en noe mer avslappet og løssluppen holdning til økonomi. I alle fall er det dette jeg har fått inntrykk av. Hans økonomiske sans har nok også smittet noe over på meg, for her er det ingen liten oransje bok, og pensumlitteraturen dette året måtte kjøpes på kreditt som følge av at jeg bare måtte ha et par ting ekstra på Ullared i sommer. 

Med lærdom fra både mamma og pappa har jeg fått en nokså grei økonomisk sans. Jeg har lært litt av pappa og lever mens jeg kan, men mamma-fornuften slår inn og hinter raskt om at det kommer dager (og måneder) etter denne. Slik surfer jeg på mange måter gjennom livet. 
Nå skal det sies at jeg aldri (!!) hadde kunnet studere etter jeg ble mor om det ikke var for Daniel. Eller, jeg skal vell aldri si aldri, for jeg har et inntrykk av at studerende alenemødre har ganske greie støtteordninger som gjerne gir de mer å leve for enn de 6000kr lånekassen «sponser» meg med. Jeg må tross alt gjøre opp for meg også,å betale tilbake en hel del. Hehe! Uansett vil det ikke være et alternativ for meg å fortsette livets reise uten Daniel, så noe mer tid på disse spekulasjonene er bortkastet. Daniel jobber og står på. Han jobber for mat på bordet, for varme og tak over hodet, for Lambi dopapir og Mills kaviar. En real hverdagshelt!!

Vi skifter kanal og går tilbake for å se hva jeg driver med. Jo, der sitter jeg, på forelesning… Men vent litt, sjekk fanene som ligger oppe på nettleseren i bakgrunnen. Barnas Hus, Baby Comfort, Lillelam, Name-it, Sam & Sofie… Her er det vist noen som drømmer seg bort. Og det er altså meg. Jeg drømmer meg bort nærmest daglig. I innboksen på mailen tikker det til stadighet inn noe jeg fristes av. Et supertilbud, en rabattkupong, en ny kundeavis.. Det er til å bli sprø av! Jeg har selv takket ja til alle tilbudene, så nå er tiden kommet for å takke nei til kontinuerlig tilførsel av kjøpelyst. Avmelding er det noe som heter, og *klikk*, der var det gjort. 

Jeg har vært flink, meldt meg av mange nyhetsbrev, og det føles deilig å ikke ha kjennskap til alle tilbud. Facebook sørger riktignok for at jeg får med meg mer enn nok likevel, men som Facebook-avhengig må jeg heller jobbe med evnen til å ikke la meg påvirke, enn å slette profilen min.

Vi har i og for seg alt vi trenger av klær og utstyr til lillesøster kommer. Kan vel si det slik at vi har alt og en hel del til. Når vi ventet Conrad var jeg i full jobb, utgiftene våre var færre og lavere. Det fantes faktisk rom til å handle. Jeg hadde imidlertid ikke tenkt over hvor mange gaver vi kunne komme til å få, noe som viste seg å være overveldende mange. Derfor har vi kassevis med klær etter Conrad. Det er bare en ting… det er jo «gutteklær». En del er naturligvis kjønnsnøytralt, siden vi ikke viste kjønn. Men etter at snoppen gjorde seg til kjenne har klærne bare blitt mer og mer maskuline. Nå kjenner jeg veldig på at vi «må ha» jenteklær og jenteting. Min datter skal ikke være et offer for at hun har en storebror. Og det tenker jeg... guttejenta selv. Gud, jeg er rar! Men igjen tror jeg det er de massive tilbudene jeg eksponeres for som er noe av årsaken. Snart alle klær kan kjøpes i blått, eller rosa...!

Fra Facebook kommer et annet fenomen, nemlig kjøp-salg sider. Jeg har vært særdeles skeptisk til å kjøpe brukt, men tok faktisk en sjanse her forrige uke. Det dukket nemlig opp en liten klespakke for jente, i størrelse helt helt nyfødt. Klærne var av Kappahl-merket Newbie, som jeg liker veldig godt. 200kr for en «strikket» dress, to kjoler, «strikket» jakke, tre bodyer, to bukser, sokker, lue og tøfler, - det kunne studentøkonomien klare! No sitter jeg overlykkelig tilbake med et lite knippe helt fine jenteklær som jeg gleder meg til å kunne kle lillesøster i.

Det er begrenset hva vi MÅ ha, det er begrenset hva det MÅ koste, og det er faktisk begrenset hvorvidt andre vurderer kostnaden på klær og utstyr til barnet ditt! 


Lykkelige barn lever best, og varig lykke kan ikke kjøpes for penger. :)

Velkommen til vårt hjem

Hei,

nå har jeg lagt ut en rekke innlegg som viser frem gården vår, rom for rom. Her er ingenting perfekt, noe som samsvarer med menneskene som bor her. Vi er ekte, det samme er hjemmet vårt. Det er her vi bor, det er her vi LEVER. Jeg føler meg på ingen måte ferdig med oppussing og innredning, her blir ting til mens vi eksisterer, prøver, feiler, lever og bor. Ting flyttes på til stadighet.

Hjemmet vårt bærer preg av at familien består av:
- En energisk, utprøvende og hjelpsom 2-åring. Sta og egenrådig som toåringer flest, men også omsorgsfull og kjærlig (dersom det finnes godteri i nærheten...). ;)
- En studerende, fattig, rastløs, i overkant engasjert, pratsom, kronisk stresset og forvirret mamma, som for tiden er sykemeldt som følge av ulike tilstander forårsaket av en voksende mage.
- En middels huslig mann, som gjør sitt ytterste for å forsørge familien. Som jobber utendørs til langt på kveld, som er praktisk anlagt og med en million jern i ilden til enhver tid. En mann som vil klare alt på egenhånd, og som ikke rekker over alt han har ønske om.

I tillegg deler vi hjerterom og husrom med en feit, lat, snorkende, slafsende, kronisk fjertende og kåt Fransk Bulldog ved navn Zebrasomas Gilbert aka. Camaro.
En hvit liten kattefrøken, også med navn inspirert av bilverdenen, nemlig Eleanor.
Også har vi den hvite fosterkatten Gran Torino (som bare lystrer navnet Dennis). Men han er stadig på rømmen, så nå vet vi ikke riktig om han lever, som så mange ganger før...

Dette forteller kanskje sitt, og jeg trenger ikke presisere at vi er en familie noe utenom det vanlige!?

Her er det liv og røre til enhver tid, akkurat slik vi ønsker at VÅRT hjem skal være. <3

Når det er sagt, så ønsker jeg dere en fin dag, og håper dere koser dere med å titte på bildene som følger.

- Eva-Therese -